Tredje dag

Og Adam våknet opp og så
en ting han måtte tenke på.
For i en liten skog han lå,
og der så han små bekker gå.
Han tenkte det var faktisk rart.
Det ville nok Gud gjøre klart!

●

Det var en vakker solskinnsdag,
og alt var alle til behag.
De lå omkring ham alle mann
som dagen før fikk ord om vann,
og fugler fløy, og fugler sprang
fra tre til tre i mens de sang.

●

I Adams sinn var tanken gjort
at Ordet kunne komme bort.
Så han sa høyt hva før var skapt.
Og det var faktisk ikke tapt!
Han frydet seg. Så gikk han inn
i skogen med et lystig sinn.

●

Snart sto de ved den store elv.
Da pekte Adam på seg selv
og sa «se lys!». Og en forsto
at en ble skapt. Og alle lo.

●

Så gikk han lenger inn og så
en dam som der i skogen lå.
Og Adam pekte i mot sør,
der havet lå, der nå som før.
Så sa han «hav». Så sa han «dam»,
og så på det som der kom fram.
Så trampet han i bakken, hardt,
så foten hans ble nesten svart.
Så sa han «jord». Så pekte han
på dammen, og så sa han «vann».

●

Slik gikk det til. Ved denne dam
kom tanken på forstanden fram.
Det tørre land er ikke vann.
Det var helt klart for alle mann.

●

Og nå tok Adam nesten av,
et stykke fra det store hav.
For vekstene var hva han nå
fant det for godt å peke på.
Og de er gress og busk og tre,
og korn og urt og frukttre det
når de gir avkom, de gir liv.
Slik kjente han nå tankens giv.
Og han fant ord for alle tre
og ble med det litt visere,
da han så, det vil ikke dø
som er slik at det bærer frø!

●

Og de som sammen med ham gikk,
de smilte til hva de der fikk.
For mye spennende ble lært
da hva det er slik ble erklært.

●

Da en på kvelden atter sto
på stranden, var en blitt til to.
Som jord og vann var Adam blitt,
og med ham, den som det var gitt.
Og vannet var blitt to, det med,
som sorg og glede. Det gir fred
å tenke seg at vannet er
ens sorg og glede, er en kjær.

●

Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.