Andre dag

Gud elsket Adam. Nå var han
i ferd med å bli mer enn vann.
For Adam var nysgjerrig, blitt,
og dermed, se, var lyset gitt.



Han våknet og så seg omkring.
Og det er ingen liten ting.
Han våknet, og så vennene,
så kvinnene, og mennene,
og alt var godt og alt var bra
og ikke til å komme fra.
Han kunne ikke gå seg bort.
Nå var han der. Nå var det gjort.



Og menneskene spiste bær
og frukter som de sanket der.
Og en sa «himmel», en sa «jord»,
og lo når en sa disse ord.
Og ingen ville fra ham gå.
Nå var det ham en ventet på.



Og havet lå der, elven kom.
De inviterte til en dom.
Den store elven førte fram
til en fantastisk badedam!
Og Adam badet, koste seg,
og priste elvens melkevei.
Og han fikk vann i munnen av
å bade i det store hav!
Og vannet, kjente han, var salt!
Og da han kjente det, der falt
fra himmelen en dråpe regn!
På det han tenkte fikk han tegn!



Og Adam kikket opp, og så
en sky han måtte peke på.
Så sa han «sky». Så sa han «hav».
Og dermed sa han «høy og lav».
Og de som sammen med ham var,
de lo til denne saken klar.
En ropte «sky», en ropte «hav»,
og glemte nesten vannets krav.



Den elven som på jorden gikk
ble artsbestemt ved dette blikk.
For om enn den på jorden lå
så var den gitt å foran gå.



Og Gud, som foran verden står
og former den og faktisk rår,
så på sitt verk og så det slik
at nå var verden veldig rik.



Så vann ble skilt fra vann, og det
var Herren sin fortjeneste.
Og Adam, han kom seg i land
og laget engler på den strand.



En frydet seg ved denne akt.
Før myndighet, vet vi, står makt,
og himmelen og jorden ble
ved denne akt bestandige.



Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.