Det var en gang en artig kar,
av typen som er alltid klar.
Han gikk omkring i øst, et sted,
der elvene glir langsomt ned,
og hadde ingen planer, da
der ei var noe språk å ha.
●
Han gikk omkring, og spiste litt
av vekstene som vokste fritt,
og kikket på enhver og var
vidunderlig og veldig klar.
●
Når mennesker på noe ser
så er det de som gjerne ler.
●
Han kunne lage redskaper.
Med stein og bein han fikk til mer.
Og ilden var en artig sak.
Ved den var Adam ikke svak.
Men dyrke kunne Adam ei,
for ingen ord lot vise vei.
Han frydet seg når vekster kom.
Men evnet ikke noen dom.
●
Men Adam, skjønn, var nesten tent.
På veksters utfall var han spent,
og han studerte, og han så
at alt i verden presset på.
Men si det var ham ikke gitt.
For Ordet var ei uttrykt blitt.
Så han ble vis som bare en
kan bli som artig fenomen.
●
Og der han bodde gikk en svær
og mektig elv. Den var ham kjær.
Et stykke unna også en,
og den var også svær og ven.
Men Adam visste ikke hvor
det endte, det som fra ham for.
●
Så Adam fulgte elvens led.
Den var fantastisk, lang og bred,
og Adam lurte veldig på
hvor elven ferdig ville gå.
Han fulgte strømmen over land
til han til sist sto på en strand.
Og hva han så var underlig.
For havet var vidunderlig!
Og Adam fikk ved synet svar
på hva det kompliserte var.
●
En veldig flate uten plett.
Han kunne ikke se seg mett.
Og hav og himmel gikk i ett.
Og han sto inntil, ganske tett!
●
Da så Gud ham. Og livets Far
bestemte at nå var han klar.
●
Da kikket Adam opp, og så
en himmel over jorden stå.
Han pekte opp, og ytret ord!
Han ytret «himmel», og så «jord».
●
Det var et under. Aldri før
var ord blitt ytret. Adam gjør.
Og de som med ham stille sto
på stranden lo. De lo, og lo.
●
Og havet lå der, blankt og bart,
og var ikke det minste rart.
For ikke bare var det sett.
Men Ordet gjorde havet rett
som gitt ved noe som var først,
og som der ved var aller størst.
●
Og Adam ytret ord. Han sa:
«Se lys!» til synet Herren ga.
●
Og dermed var Vår Herre skapt
i livet. Aldri går Han tapt.
Den Herre Kristus er hva er.
Og nå, for Adam, var Han der.
●
En dag gikk med til disse ord.
En ytret «himmel», ytret «jord».
En badet, og en spiste bær.
Og himmelen var kjempesvær!
●
Og mennesket var satt i stand.
En sovnet på den stille strand
med Adam som en leder blitt
av himmelen for sikkert gitt.
●
Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.
Sånn var det
y2.trixnix.com
Andre dag
Gud elsket Adam. Nå var han
i ferd med å bli mer enn vann.
For Adam var nysgjerrig, blitt,
og dermed, se, var lyset gitt.
●
Han våknet og så seg omkring.
Og det er ingen liten ting.
Han våknet, og så vennene,
så kvinnene, og mennene,
og alt var godt og alt var bra
og ikke til å komme fra.
Han kunne ikke gå seg bort.
Nå var han der. Nå var det gjort.
●
Og menneskene spiste bær
og frukter som de sanket der.
Og en sa «himmel», en sa «jord»,
og lo når en sa disse ord.
Og ingen ville fra ham gå.
Nå var det ham en ventet på.
●
Og havet lå der, elven kom.
De inviterte til en dom.
Den store elven førte fram
til en fantastisk badedam!
Og Adam badet, koste seg,
og priste elvens melkevei.
Og han fikk vann i munnen av
å bade i det store hav!
Og vannet, kjente han, var salt!
Og da han kjente det, der falt
fra himmelen en dråpe regn!
På det han tenkte fikk han tegn!
●
Og Adam kikket opp, og så
en sky han måtte peke på.
Så sa han «sky». Så sa han «hav».
Og dermed sa han «høy og lav».
Og de som sammen med ham var,
de lo til denne saken klar.
En ropte «sky», en ropte «hav»,
og glemte nesten vannets krav.
●
Den elven som på jorden gikk
ble artsbestemt ved dette blikk.
For om enn den på jorden lå
så var den gitt å foran gå.
●
Og Gud, som foran verden står
og former den og faktisk rår,
så på sitt verk og så det slik
at nå var verden veldig rik.
●
Så vann ble skilt fra vann, og det
var Herren sin fortjeneste.
Og Adam, han kom seg i land
og laget engler på den strand.
●
En frydet seg ved denne akt.
Før myndighet, vet vi, står makt,
og himmelen og jorden ble
ved denne akt bestandige.
●
Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.
i ferd med å bli mer enn vann.
For Adam var nysgjerrig, blitt,
og dermed, se, var lyset gitt.
●
Han våknet og så seg omkring.
Og det er ingen liten ting.
Han våknet, og så vennene,
så kvinnene, og mennene,
og alt var godt og alt var bra
og ikke til å komme fra.
Han kunne ikke gå seg bort.
Nå var han der. Nå var det gjort.
●
Og menneskene spiste bær
og frukter som de sanket der.
Og en sa «himmel», en sa «jord»,
og lo når en sa disse ord.
Og ingen ville fra ham gå.
Nå var det ham en ventet på.
●
Og havet lå der, elven kom.
De inviterte til en dom.
Den store elven førte fram
til en fantastisk badedam!
Og Adam badet, koste seg,
og priste elvens melkevei.
Og han fikk vann i munnen av
å bade i det store hav!
Og vannet, kjente han, var salt!
Og da han kjente det, der falt
fra himmelen en dråpe regn!
På det han tenkte fikk han tegn!
●
Og Adam kikket opp, og så
en sky han måtte peke på.
Så sa han «sky». Så sa han «hav».
Og dermed sa han «høy og lav».
Og de som sammen med ham var,
de lo til denne saken klar.
En ropte «sky», en ropte «hav»,
og glemte nesten vannets krav.
●
Den elven som på jorden gikk
ble artsbestemt ved dette blikk.
For om enn den på jorden lå
så var den gitt å foran gå.
●
Og Gud, som foran verden står
og former den og faktisk rår,
så på sitt verk og så det slik
at nå var verden veldig rik.
●
Så vann ble skilt fra vann, og det
var Herren sin fortjeneste.
Og Adam, han kom seg i land
og laget engler på den strand.
●
En frydet seg ved denne akt.
Før myndighet, vet vi, står makt,
og himmelen og jorden ble
ved denne akt bestandige.
●
Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.
Tredje dag
Og Adam våknet opp og så
en ting han måtte tenke på.
For i en liten skog han lå,
og der så han små bekker gå.
Han tenkte det var faktisk rart.
Det ville nok Gud gjøre klart!
●
Det var en vakker solskinnsdag,
og alt var alle til behag.
De lå omkring ham alle mann
som dagen før fikk ord om vann,
og fugler fløy, og fugler sprang
fra tre til tre i mens de sang.
●
I Adams sinn var tanken gjort
at Ordet kunne komme bort.
Så han sa høyt hva før var skapt.
Og det var faktisk ikke tapt!
Han frydet seg. Så gikk han inn
i skogen med et lystig sinn.
●
Snart sto de ved den store elv.
Da pekte Adam på seg selv
og sa «se lys!». Og en forsto
at en ble skapt. Og alle lo.
●
Så gikk han lenger inn og så
en dam som der i skogen lå.
Og Adam pekte i mot sør,
der havet lå, der nå som før.
Så sa han «hav». Så sa han «dam»,
og så på det som der kom fram.
Så trampet han i bakken, hardt,
så foten hans ble nesten svart.
Så sa han «jord». Så pekte han
på dammen, og så sa han «vann».
●
Slik gikk det til. Ved denne dam
kom tanken på forstanden fram.
Det tørre land er ikke vann.
Det var helt klart for alle mann.
●
Og nå tok Adam nesten av,
et stykke fra det store hav.
For vekstene var hva han nå
fant det for godt å peke på.
Og de er gress og busk og tre,
og korn og urt og frukttre det
når de gir avkom, de gir liv.
Slik kjente han nå tankens giv.
Og han fant ord for alle tre
og ble med det litt visere,
da han så, det vil ikke dø
som er slik at det bærer frø!
●
Og de som sammen med ham gikk,
de smilte til hva de der fikk.
For mye spennende ble lært
da hva det er slik ble erklært.
●
Da en på kvelden atter sto
på stranden, var en blitt til to.
Som jord og vann var Adam blitt,
og med ham, den som det var gitt.
Og vannet var blitt to, det med,
som sorg og glede. Det gir fred
å tenke seg at vannet er
ens sorg og glede, er en kjær.
●
Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.
en ting han måtte tenke på.
For i en liten skog han lå,
og der så han små bekker gå.
Han tenkte det var faktisk rart.
Det ville nok Gud gjøre klart!
●
Det var en vakker solskinnsdag,
og alt var alle til behag.
De lå omkring ham alle mann
som dagen før fikk ord om vann,
og fugler fløy, og fugler sprang
fra tre til tre i mens de sang.
●
I Adams sinn var tanken gjort
at Ordet kunne komme bort.
Så han sa høyt hva før var skapt.
Og det var faktisk ikke tapt!
Han frydet seg. Så gikk han inn
i skogen med et lystig sinn.
●
Snart sto de ved den store elv.
Da pekte Adam på seg selv
og sa «se lys!». Og en forsto
at en ble skapt. Og alle lo.
●
Så gikk han lenger inn og så
en dam som der i skogen lå.
Og Adam pekte i mot sør,
der havet lå, der nå som før.
Så sa han «hav». Så sa han «dam»,
og så på det som der kom fram.
Så trampet han i bakken, hardt,
så foten hans ble nesten svart.
Så sa han «jord». Så pekte han
på dammen, og så sa han «vann».
●
Slik gikk det til. Ved denne dam
kom tanken på forstanden fram.
Det tørre land er ikke vann.
Det var helt klart for alle mann.
●
Og nå tok Adam nesten av,
et stykke fra det store hav.
For vekstene var hva han nå
fant det for godt å peke på.
Og de er gress og busk og tre,
og korn og urt og frukttre det
når de gir avkom, de gir liv.
Slik kjente han nå tankens giv.
Og han fant ord for alle tre
og ble med det litt visere,
da han så, det vil ikke dø
som er slik at det bærer frø!
●
Og de som sammen med ham gikk,
de smilte til hva de der fikk.
For mye spennende ble lært
da hva det er slik ble erklært.
●
Da en på kvelden atter sto
på stranden, var en blitt til to.
Som jord og vann var Adam blitt,
og med ham, den som det var gitt.
Og vannet var blitt to, det med,
som sorg og glede. Det gir fred
å tenke seg at vannet er
ens sorg og glede, er en kjær.
●
Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.
Fjerde dag
Og Adam sto opp og var klar.
Guds kjærlighet var åpenbar.
Han tenkte på den ting å rå.
Han tenkte på den ting å få.
Han smilte til et ekorn som
i fra et tre ned til ham kom.
Han tenkte på hva han var gitt
og på hva han ved det var blitt.
Og ekornet, den slu krabat,
kom ned til ham for å få mat.
Og vennene, som med ham gikk,
de satt omkring og kastet blikk
på ham, som en de ventet på.
Så Adam var for Gud å få.
●
Da kom igjennom et stort tre,
av typen som lar grener bre,
en strime lys fra solen ned
og ville være gjengen med.
De satt og smilte, alle mann,
og var litt jord, og var litt vann.
Og Adam kikket opp, og så
på himmelen en kilde stå!
Han ropte «sol!». Og alle fant
at det var faktisk veldig sant.
Og månen, som gir natten fred,
var ennå ikke helt gått ned.
Og Adam snudde seg mot den
og ropte ut, på ny, igjen,
og månen fikk sitt navn der ved.
Og menneskene fulgte med.
Og høyre hånd tok venstre hånd,
og menneskene knyttet bånd.
For himmelen var for dem gitt
og de var ting på jorden, blitt.
Men det var klart at natten er
som dagen, bare sekundær.
Og drømmene de tenkte på
ble bare spennende å få.
●
Og dagen gikk med til å si
at sol og måne, det er vi
på jorden glade for å ha.
For himmelen de kommer fra.
●
Og det ble kveld. Og stjernene
fikk også navn, så hjernene
til hvile kunne gå. Og det
var Herren sin fortjeneste!
●
Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.
Guds kjærlighet var åpenbar.
Han tenkte på den ting å rå.
Han tenkte på den ting å få.
Han smilte til et ekorn som
i fra et tre ned til ham kom.
Han tenkte på hva han var gitt
og på hva han ved det var blitt.
Og ekornet, den slu krabat,
kom ned til ham for å få mat.
Og vennene, som med ham gikk,
de satt omkring og kastet blikk
på ham, som en de ventet på.
Så Adam var for Gud å få.
●
Da kom igjennom et stort tre,
av typen som lar grener bre,
en strime lys fra solen ned
og ville være gjengen med.
De satt og smilte, alle mann,
og var litt jord, og var litt vann.
Og Adam kikket opp, og så
på himmelen en kilde stå!
Han ropte «sol!». Og alle fant
at det var faktisk veldig sant.
Og månen, som gir natten fred,
var ennå ikke helt gått ned.
Og Adam snudde seg mot den
og ropte ut, på ny, igjen,
og månen fikk sitt navn der ved.
Og menneskene fulgte med.
Og høyre hånd tok venstre hånd,
og menneskene knyttet bånd.
For himmelen var for dem gitt
og de var ting på jorden, blitt.
Men det var klart at natten er
som dagen, bare sekundær.
Og drømmene de tenkte på
ble bare spennende å få.
●
Og dagen gikk med til å si
at sol og måne, det er vi
på jorden glade for å ha.
For himmelen de kommer fra.
●
Og det ble kveld. Og stjernene
fikk også navn, så hjernene
til hvile kunne gå. Og det
var Herren sin fortjeneste!
●
Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.
Femte dag
Og Adam våknet til den sikt
å være spesielt godt likt.
For rundt ham lå en masse frukt,
med dråper på av doggens fukt.
Den var fra vennene. En var,
som Adam, hver dag veldig klar.
●
Og Adam var en sensasjon.
Nå hadde han fått posisjon.
Han strakte seg, og smilte bredt.
For til å gi var han beredt.
Han tenkte at det til ham kom.
For alt han fikk. Det var hans dom.
●
Så sto han opp og spiste mat.
Den gangen var der ingen fat,
men Adam syntes frukten var
som søvn for den som trangen har!
●
Men måltidet ble unnagjort.
Da det var gjort, gikk Adam bort
til havet, som lå like ved.
Han gikk langs stranden, kikket ned,
til han kom til en havets pytt.
Han undret seg, for det var nytt.
Det var et ganske stort basseng,
når sant skal sies, og en streng
av steiner rammet pytten inn.
Og Adam tenkte på sitt sinn.
Men da så han i vannet gikk
en fisk! Og fisken ble hans blikk.
Han pekte ned, han ropte opp,
og ga den stakkars fisken kropp
i Ordet mens han lo og var
vidunderlig og ren og klar.
Så kikket Adam opp, og så
en liten fugl i luften gå.
Og Adam lo, og pekte opp,
og fuglen fikk i Ordet kropp.
●
Nå var der to, og det var klart
at fisk og fugl var sinn erfart.
Og de som fulgte Adam lo.
At en var sånn, en hver forsto.
En frydet seg. For Ordet ble
ved det en tanke rikere.
Og trang og savn var dermed skapt
for aldri, faktisk, å gå tapt.
En sprang omkring på havets strand
og tenkte vann og tenkte land.
Og fisk og fugl var riktige
symboler på det viktige.
●
Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.
å være spesielt godt likt.
For rundt ham lå en masse frukt,
med dråper på av doggens fukt.
Den var fra vennene. En var,
som Adam, hver dag veldig klar.
●
Og Adam var en sensasjon.
Nå hadde han fått posisjon.
Han strakte seg, og smilte bredt.
For til å gi var han beredt.
Han tenkte at det til ham kom.
For alt han fikk. Det var hans dom.
●
Så sto han opp og spiste mat.
Den gangen var der ingen fat,
men Adam syntes frukten var
som søvn for den som trangen har!
●
Men måltidet ble unnagjort.
Da det var gjort, gikk Adam bort
til havet, som lå like ved.
Han gikk langs stranden, kikket ned,
til han kom til en havets pytt.
Han undret seg, for det var nytt.
Det var et ganske stort basseng,
når sant skal sies, og en streng
av steiner rammet pytten inn.
Og Adam tenkte på sitt sinn.
Men da så han i vannet gikk
en fisk! Og fisken ble hans blikk.
Han pekte ned, han ropte opp,
og ga den stakkars fisken kropp
i Ordet mens han lo og var
vidunderlig og ren og klar.
Så kikket Adam opp, og så
en liten fugl i luften gå.
Og Adam lo, og pekte opp,
og fuglen fikk i Ordet kropp.
●
Nå var der to, og det var klart
at fisk og fugl var sinn erfart.
Og de som fulgte Adam lo.
At en var sånn, en hver forsto.
En frydet seg. For Ordet ble
ved det en tanke rikere.
Og trang og savn var dermed skapt
for aldri, faktisk, å gå tapt.
En sprang omkring på havets strand
og tenkte vann og tenkte land.
Og fisk og fugl var riktige
symboler på det viktige.
●
Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.
Sjette dag
Og Adam sto opp fra sin seng
og gikk så til den lille gjeng
som rundt omkring på bakken lå.
Da så han at de passet på!
De vekket opp hverandre, så
en hver hvor Adam ville gå!
Og Adam måtte smile. Nå
var Adam nesten gitt å rå!
Han smilte, og han ytret ord.
Han ytret «himmel» og så «jord».
Da pekte Adam på seg selv.
Han pekte så på markens elv,
og deretter på hav og land,
for de lå altså på en strand,
og sa, så godt han kunne det,
at tingen var bestemmelse.
Og alle så at Herren kjær
vil ikke være til besvær.
En lo, og så på Adam som
en ting som ned fra månen kom.
●
Og Adam spiste frukt og bær
de sammen hadde samlet der.
Så tok han alle sammen med
på vandring. Og de gikk av sted.
●
Den skogen Herren hadde gjort
i stand var fin og full av hjort.
Han fant en plass og stoppet der
hvor han var hjorten ganske nær.
Og nå ble Adam engasjert!
Alt dyreliv ble nå rangert,
da krypene er riktige,
og buskapsdyr er viktige
og ville dyr er prektige.
Så alle dyr er vektige,
men et hvert har sin egen plan!
Så alt er ikke likedan!
Sa Adam. Og den lille flokk
var nær ved å gå helt amok.
Men så begynte en å le.
For over der står mennesket!
●
For mennesket er intet leit
da Ordet gjør alt veldig greit!
Og Adam smilte til sin hjord
som menneske, i kraft av ord!
Han var det første, Gud ham gitt,
og nå var han en høvding, blitt!
Og Gud lot Adam vite at
på jorden finner Adam mat
ved vekster funnet rundt om kring.
Og det var ingen liten ting.
All verdens dyr fikk også grønt
å spise. Sånn var livet skjønt.
Men over dyr står Adam rank.
For Ordet gjorde Adam blank!
●
Der var en kvinne. Hun var skjønn
av legning, og hun var av kjønn.
Da Adam sa: «Se verden min!»,
sa hun til Adam: «Jeg er din!»
Hva Adam sa, forsto hun klart.
Nå ville hun ha det erfart.
Og Eva ble med dette skapt.
Og hun går heller aldri tapt.
●
Slik gikk det til da Gud med ett
lot Adam råde i sitt vett.
Fornuften springer fritt omkring.
Men Adam tenker alle ting.
●
Snart ble det kveld. Han gikk til ro,
lot dyr få hvile, vekster gro.
Han var på samme sted som sist.
Den lille skogen var for visst
et tilhold, blitt – en moders barm.
Og nå lå Eva på hans arm.
●
Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.
og gikk så til den lille gjeng
som rundt omkring på bakken lå.
Da så han at de passet på!
De vekket opp hverandre, så
en hver hvor Adam ville gå!
Og Adam måtte smile. Nå
var Adam nesten gitt å rå!
Han smilte, og han ytret ord.
Han ytret «himmel» og så «jord».
Da pekte Adam på seg selv.
Han pekte så på markens elv,
og deretter på hav og land,
for de lå altså på en strand,
og sa, så godt han kunne det,
at tingen var bestemmelse.
Og alle så at Herren kjær
vil ikke være til besvær.
En lo, og så på Adam som
en ting som ned fra månen kom.
●
Og Adam spiste frukt og bær
de sammen hadde samlet der.
Så tok han alle sammen med
på vandring. Og de gikk av sted.
●
Den skogen Herren hadde gjort
i stand var fin og full av hjort.
Han fant en plass og stoppet der
hvor han var hjorten ganske nær.
Og nå ble Adam engasjert!
Alt dyreliv ble nå rangert,
da krypene er riktige,
og buskapsdyr er viktige
og ville dyr er prektige.
Så alle dyr er vektige,
men et hvert har sin egen plan!
Så alt er ikke likedan!
Sa Adam. Og den lille flokk
var nær ved å gå helt amok.
Men så begynte en å le.
For over der står mennesket!
●
For mennesket er intet leit
da Ordet gjør alt veldig greit!
Og Adam smilte til sin hjord
som menneske, i kraft av ord!
Han var det første, Gud ham gitt,
og nå var han en høvding, blitt!
Og Gud lot Adam vite at
på jorden finner Adam mat
ved vekster funnet rundt om kring.
Og det var ingen liten ting.
All verdens dyr fikk også grønt
å spise. Sånn var livet skjønt.
Men over dyr står Adam rank.
For Ordet gjorde Adam blank!
●
Der var en kvinne. Hun var skjønn
av legning, og hun var av kjønn.
Da Adam sa: «Se verden min!»,
sa hun til Adam: «Jeg er din!»
Hva Adam sa, forsto hun klart.
Nå ville hun ha det erfart.
Og Eva ble med dette skapt.
Og hun går heller aldri tapt.
●
Slik gikk det til da Gud med ett
lot Adam råde i sitt vett.
Fornuften springer fritt omkring.
Men Adam tenker alle ting.
●
Snart ble det kveld. Han gikk til ro,
lot dyr få hvile, vekster gro.
Han var på samme sted som sist.
Den lille skogen var for visst
et tilhold, blitt – en moders barm.
Og nå lå Eva på hans arm.
●
Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.
Sjuende dag
Gud vekket Adam til den lyst
å bare nyte landets kyst.
Og han var Gud takknemlig for
at det er Gud som faktisk rår.
●
Den dagen skjedde ikke stort,
da Adam så at han var gjort!
Da ble det ikke gjort et slag.
Gud kalte dagen «hviledag».
●
Og vi kan tenke på, at galt
det ville vært om Adam alt
fant på alene, av seg selv.
Han var tilfeldig som en elv.
●
Så Adam gjorde ingen ting.
Han vandret bare rundt omkring.
Han kysset kanskje Eva, litt.
De var jo gode venner, blitt.
å bare nyte landets kyst.
Og han var Gud takknemlig for
at det er Gud som faktisk rår.
●
Den dagen skjedde ikke stort,
da Adam så at han var gjort!
Da ble det ikke gjort et slag.
Gud kalte dagen «hviledag».
●
Og vi kan tenke på, at galt
det ville vært om Adam alt
fant på alene, av seg selv.
Han var tilfeldig som en elv.
●
Så Adam gjorde ingen ting.
Han vandret bare rundt omkring.
Han kysset kanskje Eva, litt.
De var jo gode venner, blitt.
♥