Fjerde dag

Og Adam sto opp og var klar.
Guds kjærlighet var åpenbar.
Han tenkte på den ting å rå.
Han tenkte på den ting å få.
Han smilte til et ekorn som
i fra et tre ned til ham kom.
Han tenkte på hva han var gitt
og på hva han ved det var blitt.
Og ekornet, den slu krabat,
kom ned til ham for å få mat.
Og vennene, som med ham gikk,
de satt omkring og kastet blikk
på ham, som en de ventet på.
Så Adam var for Gud å få.

●

Da kom igjennom et stort tre,
av typen som lar grener bre,
en strime lys fra solen ned
og ville være gjengen med.
De satt og smilte, alle mann,
og var litt jord, og var litt vann.
Og Adam kikket opp, og så
på himmelen en kilde stå!
Han ropte «sol!». Og alle fant
at det var faktisk veldig sant.
Og månen, som gir natten fred,
var ennå ikke helt gått ned.
Og Adam snudde seg mot den
og ropte ut, på ny, igjen,
og månen fikk sitt navn der ved.
Og menneskene fulgte med.
Og høyre hånd tok venstre hånd,
og menneskene knyttet bånd.
For himmelen var for dem gitt
og de var ting på jorden, blitt.
Men det var klart at natten er
som dagen, bare sekundær.
Og drømmene de tenkte på
ble bare spennende å få.

●

Og dagen gikk med til å si
at sol og måne, det er vi
på jorden glade for å ha.
For himmelen de kommer fra.

●

Og det ble kveld. Og stjernene
fikk også navn, så hjernene
til hvile kunne gå. Og det
var Herren sin fortjeneste!

●

Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.