Og Adam våknet til den sikt
å være spesielt godt likt.
For rundt ham lå en masse frukt,
med dråper på av doggens fukt.
Den var fra vennene. En var,
som Adam, hver dag veldig klar.
●
Og Adam var en sensasjon.
Nå hadde han fått posisjon.
Han strakte seg, og smilte bredt.
For til å gi var han beredt.
Han tenkte at det til ham kom.
For alt han fikk. Det var hans dom.
●
Så sto han opp og spiste mat.
Den gangen var der ingen fat,
men Adam syntes frukten var
som søvn for den som trangen har!
●
Men måltidet ble unnagjort.
Da det var gjort, gikk Adam bort
til havet, som lå like ved.
Han gikk langs stranden, kikket ned,
til han kom til en havets pytt.
Han undret seg, for det var nytt.
Det var et ganske stort basseng,
når sant skal sies, og en streng
av steiner rammet pytten inn.
Og Adam tenkte på sitt sinn.
Men da så han i vannet gikk
en fisk! Og fisken ble hans blikk.
Han pekte ned, han ropte opp,
og ga den stakkars fisken kropp
i Ordet mens han lo og var
vidunderlig og ren og klar.
Så kikket Adam opp, og så
en liten fugl i luften gå.
Og Adam lo, og pekte opp,
og fuglen fikk i Ordet kropp.
●
Nå var der to, og det var klart
at fisk og fugl var sinn erfart.
Og de som fulgte Adam lo.
At en var sånn, en hver forsto.
En frydet seg. For Ordet ble
ved det en tanke rikere.
Og trang og savn var dermed skapt
for aldri, faktisk, å gå tapt.
En sprang omkring på havets strand
og tenkte vann og tenkte land.
Og fisk og fugl var riktige
symboler på det viktige.
●
Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.