Sjette dag

Og Adam sto opp fra sin seng
og gikk så til den lille gjeng
som rundt omkring på bakken lå.
Da så han at de passet på!
De vekket opp hverandre, så
en hver hvor Adam ville gå!
Og Adam måtte smile. Nå
var Adam nesten gitt å rå!
Han smilte, og han ytret ord.
Han ytret «himmel» og så «jord».
Da pekte Adam på seg selv.
Han pekte så på markens elv,
og deretter på hav og land,
for de lå altså på en strand,
og sa, så godt han kunne det,
at tingen var bestemmelse.
Og alle så at Herren kjær
vil ikke være til besvær.
En lo, og så på Adam som
en ting som ned fra månen kom.

●

Og Adam spiste frukt og bær
de sammen hadde samlet der.
Så tok han alle sammen med
på vandring. Og de gikk av sted.

●

Den skogen Herren hadde gjort
i stand var fin og full av hjort.
Han fant en plass og stoppet der
hvor han var hjorten ganske nær.
Og nå ble Adam engasjert!
Alt dyreliv ble nå rangert,
da krypene er riktige,
og buskapsdyr er viktige
og ville dyr er prektige.
Så alle dyr er vektige,
men et hvert har sin egen plan!
Så alt er ikke likedan!
Sa Adam. Og den lille flokk
var nær ved å gå helt amok.
Men så begynte en å le.
For over der står mennesket!

●

For mennesket er intet leit
da Ordet gjør alt veldig greit!
Og Adam smilte til sin hjord
som menneske, i kraft av ord!
Han var det første, Gud ham gitt,
og nå var han en høvding, blitt!
Og Gud lot Adam vite at
på jorden finner Adam mat
ved vekster funnet rundt om kring.
Og det var ingen liten ting.
All verdens dyr fikk også grønt
å spise. Sånn var livet skjønt.
Men over dyr står Adam rank.
For Ordet gjorde Adam blank!

●

Der var en kvinne. Hun var skjønn
av legning, og hun var av kjønn.
Da Adam sa: «Se verden min!»,
sa hun til Adam: «Jeg er din!»
Hva Adam sa, forsto hun klart.
Nå ville hun ha det erfart.
Og Eva ble med dette skapt.
Og hun går heller aldri tapt.

●

Slik gikk det til da Gud med ett
lot Adam råde i sitt vett.
Fornuften springer fritt omkring.
Men Adam tenker alle ting.

●

Snart ble det kveld. Han gikk til ro,
lot dyr få hvile, vekster gro.
Han var på samme sted som sist.
Den lille skogen var for visst
et tilhold, blitt – en moders barm.
Og nå lå Eva på hans arm.

●

Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.