Det var en gang en artig kar,
av typen som er alltid klar.
Han gikk omkring i øst, et sted,
der elvene glir langsomt ned,
og hadde ingen planer, da
der ei var noe språk å ha.
●
Han gikk omkring, og spiste litt
av vekstene som vokste fritt,
og kikket på enhver og var
vidunderlig og veldig klar.
●
Når mennesker på noe ser
så er det de som gjerne ler.
●
Han kunne lage redskaper.
Med stein og bein han fikk til mer.
Og ilden var en artig sak.
Ved den var Adam ikke svak.
Men dyrke kunne Adam ei,
for ingen ord lot vise vei.
Han frydet seg når vekster kom.
Men evnet ikke noen dom.
●
Men Adam, skjønn, var nesten tent.
På veksters utfall var han spent,
og han studerte, og han så
at alt i verden presset på.
Men si det var ham ikke gitt.
For Ordet var ei uttrykt blitt.
Så han ble vis som bare en
kan bli som artig fenomen.
●
Og der han bodde gikk en svær
og mektig elv. Den var ham kjær.
Et stykke unna også en,
og den var også svær og ven.
Men Adam visste ikke hvor
det endte, det som fra ham for.
●
Så Adam fulgte elvens led.
Den var fantastisk, lang og bred,
og Adam lurte veldig på
hvor elven ferdig ville gå.
Han fulgte strømmen over land
til han til sist sto på en strand.
Og hva han så var underlig.
For havet var vidunderlig!
Og Adam fikk ved synet svar
på hva det kompliserte var.
●
En veldig flate uten plett.
Han kunne ikke se seg mett.
Og hav og himmel gikk i ett.
Og han sto inntil, ganske tett!
●
Da så Gud ham. Og livets Far
bestemte at nå var han klar.
●
Da kikket Adam opp, og så
en himmel over jorden stå.
Han pekte opp, og ytret ord!
Han ytret «himmel», og så «jord».
●
Det var et under. Aldri før
var ord blitt ytret. Adam gjør.
Og de som med ham stille sto
på stranden lo. De lo, og lo.
●
Og havet lå der, blankt og bart,
og var ikke det minste rart.
For ikke bare var det sett.
Men Ordet gjorde havet rett
som gitt ved noe som var først,
og som der ved var aller størst.
●
Og Adam ytret ord. Han sa:
«Se lys!» til synet Herren ga.
●
Og dermed var Vår Herre skapt
i livet. Aldri går Han tapt.
Den Herre Kristus er hva er.
Og nå, for Adam, var Han der.
●
En dag gikk med til disse ord.
En ytret «himmel», ytret «jord».
En badet, og en spiste bær.
Og himmelen var kjempesvær!
●
Og mennesket var satt i stand.
En sovnet på den stille strand
med Adam som en leder blitt
av himmelen for sikkert gitt.
●
Og det ble natt, og det ble dag.
Og alt var Herren til behag.